Post 1 - Hva er et naturreservat?

Post 2 - Hvordan oppstod Moestjernet?

 Intervju med Nina Bergene. 

Post 3 - Vegetasjon rundt Moestjern

Hvilke trær og blomster kan vi finne i området rundt Moestjern?

Post 4 - Dyr rundt Moestjernet

Moestjernet er et naturreservat. Det betyr at det er et unikt naturmiljø. Hvilke dyr kan vi møte på der?

Vi har intervjuet billedkunstneren, forfatteren og biologen Viggo Ree









Hør del 1 av intervjuet her:

listen to ‘Viggo Ree om Moetjernet del 1’ on Audioboo

Vil du vite mer kan du høre mer her:

Del 2 - Om ugler

Foto: Roar Solheim©

listen to ‘Viggo Ree om Moetjernet del 2’ on Audioboo

Del 3 - Om hakkespetter og gammel skog

Foto: Roar Solheim©

listen to ‘Viggo Ree om Moetjernet del 3’ on Audioboo

Del 4 - Hvilke ugler er vanligst å se ved Moestjern?

Foto: Roar Solheim©

listen to ‘Viggo Ree om Moetjernet del 4’ on Audioboo

Del 5 - Om den flytende øya og andre fugler

Foto: Roar Solheim©

listen to ‘Viggo Ree om Moetjernet del 5’ on Audioboo

Post 5 - Vannkvaliteten i Moestjernet

Her kan du lære mer om vannkvaliteten i det unike Moestjernet

Post 6 - Mattenøtt

Våren 2013 er det 200 år siden Jørgen Moe ble født.

Han døde i 1882.
Hvor gammel ble han?

Se løsningen her:

Post 7 - Hvem var Jørgen Moe

Jørgen Moe

Jørgen Moe ble født den 22.april i 1813. Han vokste opp på en velstående gård som het Mo gård. Han utdannet seg til prest i 1853 og arbeidet som kapellan i Olberg kirke ved Krøderen og Sigdal kirke i Sigdal. Asbjørnsen og Moe møttes for første gang på samme skole da de var 13 - 14 år gamle. Når Moe traff Asbjørnsen hos en prest i Ringerike midt på 1830-tallet, begynte de å skrive sammen. Da begynte de også å gå rundt å samle inn historier i Norge. 

Når Jørgen Moe ble 22-år, begynte han å skrive ned historier han hadde hørt i hjembygda si på Ringerike. De ble svært gode venner, blandet blod og kom til å holde kontakten livet ut. På sin vei for å samle inn historier kunne Asbjørnsen og Moe bruke litt skitne triks og spisse albuer. For eksempel kunne de lure andre til å låne bort historier som de aldri ga tilbake. Disse ble senere gitt ut signert av Asbjørnsen og Moe.  Jørgen Moe skrev også mye på egen hånd. Han døde i 1882 i Kristiansand.

Peter Christen Asbjørnsen 

Asbjørnsen vokste opp i Kristiansand. Faren hans var glassmester. Han satt ofte i verkstedet hans og hørte på historiene til alle håndverkerne som fortalte alle ting de hadde hørt og sett. 

Kilder:

http://www.ringerikes.museum.no/misc/exhibitions/jorgen_m.html

http://www.av-senteret.no/nettskolen/kurs/eventyr/asb_moe.htm

http://fuv.hivolda.no/prosjekt/atlebolsen/jorgen.htm

http://www.nrk.no/programmer/tv_arkiv/drommen_om_norge/4509926.html

http://www.modelljernbane.org/eventyr/tillegg/samarbeid.htm 

Post 8 - Et utvalg av Jørgen Moes verker

listen to ‘Jørgen Moes verker’ on Audioboo

De mest sentrale verker av Jørgen Moe er:

• Digte fra 1849
• I brønden og i tjernet fra 1851
• At hænge på juletræet fra 1855
• En liten julegave fra 1860
• Samlede skrifter fra 1877

«Digte» og «At hænge på juletræet» er to av diktsamlingene Jørgen Moe har skrevet. Han skrev dem midt på 1800-tallet. Senere ble «At hænge på juletræet» gitt ut på nytt under navnet «En liden julegave».  Mange av diktene han har skrevet i disse samlingene er inspirert av naturen. Han vokste opp på Moe gård på Ringerike, og det er naturligvis naturen rundt gården som har gitt han inspirasjon.

«I brønden og tjernet» regnes som den første barneboken i Norge. Her er det tydelig at historiene er hentet fra Moe gård og ikke minst Moestjern. Historien "Den flytende øy" er hentet fra tjernet og den står du på når du har funnet post nummer 10. 

Post 9 - Fanitullen

Fanitullen ble utgitt i Jørgen Moes diktsamling "Digte" fra 1849.

Fanitullen på Wikipedia

Post 10 - Gjertrudsfuglen

listen to ‘Gjertrudsfuglen’ on Audioboo

I de gamle, gode dager da Vårherre og St. Peder gikk og vandret her på jorden, kom de engang inn til en kone som satt og bakte. Hun hette Gjertrud, og hadde en rød lue på hodet.

Da de hadde gått lenge og var sultne begge, ba Vårherre henne så vakkert om en lefse å smake på. Ja, den skulle han da få. Men et bitte lite emne tok hun og kjevlet ut; likevel ble det så stort at det fylte hele takka. Nei, så ble den lefsa for stor; den kunne han ikke få.

Hun tok et enda mindre emne; men da hun hadde bakt det ut og bredd det på takka, ble den lefsa også for stor, den kunne han heller ikke få. Tredje gangen tok hun et enda mindre emne, et ørende lite ett; men også denne gangen ble lefsa altfor stor.

"Så har jeg ikke noe å gi dere," sa Gjertrud. "Dere får like så godt gå igjen uten smakebit, for lefsene blir for store alle sammen."

Da ble Vårherre vred og sa: "Fordi du unte meg så ille, skal du ha den straff at du skal bli til en fugl, og ta din tørre føde mellom bark og ved, og ikke få noe å drikke oftere enn hver gang det regner."

Og ikke før hadde han sagt det siste ordet, så ble hun til gjertrudsfuglen, og fløy fra bakstefjøla opp gjennom pipa. Og ennå den dag i dag kan en se henne fly omkring med sin røde lue og ganske svart over hele kroppen, etter det at pipa svertet henne. Hun hakker og pikker støtt på trærne etter mat, og piper mot regnvær; for hun er alltid tørst, og da venter hun drikke.

Om Gjertrudsfuglen på Wikipedia